I et liberalt samfunn uten alvorlige konflikter og med relativt små sosiale og økonomiske forskjeller – kort sagt i samfunn som Norge og Danmark – er makten som regel usynlig. Den oppfører seg som i Michel Foucaults sene skrifter om gouvernmentalité, styringsmentalitet: Den trenger sjelden å gi seg til kjenne, for innbyggerne er disiplinerte og lydige. Vi stanser på rødt lys, betaler skatt, sender barna våre på skolen, stemmer ved valg og diskuterer det mediene forteller oss at vi skal diskutere. Det er bare når normene brytes at de kommer til syne, og det skjer ganske sjelden. Selvfølgelig er makten overalt i våre samfunn, selv om den vanligvis ikke trenger å gjøre seg synlig. I Norge har det i senere tid vært stor oppmerksomhet rundt sigøynere (roma), som verken respekterer krav om fast bopel eller lønnsarbeid, som har et omtrentelig forhold til formell utdannelse og opererer på tvers av landegrensene. De fastboendes avsky overfor folkegruppen som har valgt en annen livsstil, har vært massiv. Men sigøynere har heller aldri vært kjent for å beundre ‘bøndenes’ levesett. For dem handler frihet om å reise og være sin egen herre.

Å arbeide for andre er et uttrykk for underdanighet. Å følge lover som er vedtatt av fremmede er i beste fall et nødvendig onde, og livets skole er overlegent statens tilbud om standardisert utdannelse. De kan vanskelig betrakte oss som frie. De ser hvordan våre liv er stramt innrammet av maktens usynlige gjerder på alle kanter. Når makten er så internalisert at den sitter i kroppens instinkter, merkes den ikke. Det betyr ikke at den er fraværende. I de fleste av dagliglivets situasjoner oppleves dette ikke som et problem. Det er først når det oppstår et sprik mellom verdier og regler at det oppstår en indre kløe, en følelse av at noe er galt. Kløen kan gjøre seg gjeldende på flere måter. Vi har for eksempel lært at alle mennesker har en egenverdi. Samtidig lever vi i samfunn som er basert på premisset om at noen har fulle rettigheter mens andre ikke har det. Papirløse flyktninger har verken rett til sosialhjelp eller helsetjenester. Dette regnes generelt som akseptabelt, selv om det strider mot prinsipper vi gjerne påberoper oss på en allmenn og abstrakt måte. Den enkleste måten å håndtere slike motsetninger på, er å unnlate å tenke på dem. Spriket mellom verdier og virkelighet er jo strengt tatt en ubehagelig påminnelse om at vi på ingen måte er frie til å leve etter våre verdier, selv om vi lever i noen av historiens tilsynelatende mest liberale og demokratiske samfunn.