Selvportrettet er en merkelig genre. Billedkunstnere har alltid kunnet velge fra en hel uendelighet av motiver - fra renessansens og barokkens vrimmel av religiøse karakterer og scener, hvor gjenstander og landskaper fra den materielle virkeligheten fikk en stadig større tyngde, til romantikkens store panoramaer over fjell og daler, åkre og skog, elvesletter og hav, for ikke å snakke om impresjonismens verden, med sine bylandskap, sine hus og havner, sine folkestrømmer og glitrende overflater av speilet lys, sine barer og varieteer, sine veddeløp og sitt parkliv, sine interiører og sitt familieliv. Abstraksjonen lukket litt etter litt døren til alt dette, men åpnet til gjengjeld opp nye felt for maleriet, som plutselig var helt svart, helt rødt, fylt av lag på lag med påsprøytet maling. Det eneste motivet som har stått fast gjennom disse skiftende uttrykkene og tidsmentalitetene, er selvportrettet. Så godt som alle malere de siste fem hundre årene, helt uavhengig av stil og form, har før eller siden valgt å male sitt eget ansikt og sin egen kropp. Hvorfor? Hva er det i det egne ansiktet og den egne kroppen som er så vesentlig at så ulike kunstnere som Rembrandt og Duchamp, eller Dührer og Rothko, alle har malt det? Man kunne tenke seg at det hadde en praktisk og pragmatisk årsak, siden det er et motiv alle til enhver tid har for hånden, altså at det rett og slett skulle skyldtes slapphet eller mangel på midler, og noe er det nok i det, men hele forklaringen gir det ikke, siden det finnes mange og lange hundreår i kunsthistorien hvor selvportrettet simpelthen ikke eksisterte. For oss er vårt eget ansikt en selvsagt ting, og noe som vi sterkt knytter vår identitet til; ansiktet er omtrent selvet ikonisert. Et element av denne selvikoniseringen, altså det egne ansiktet som representant for selvet og uttrykk for identiteten, finnes i alle bildene på denne utstillingen, selv i de som går lengst i deformering og oppløsning av det. Spenningen i selvportrettet, det som utgjør dets verdi og mening, oppstår i feltet mellom det kunstneren er for seg selv, og det han eller hun er for andre, som i selvportrettet smelter sammen i ett og samme uttrykk. På herværende utstilling er denne splittelsen mellom det indre og det ytre, selvet og det sosiale, det egne og det andre, tydeligst i Felix Nussbaums selvportretter, særlig det fra 1943. I det har kunstneren har malt seg selv stående inntil en mur med en gul jødestjerne på frakkebrystet og et identitetskort i hånden, hvor et lite passfoto av ham er påheftet, under et rødt jødestempel. Himmelen over muren er mørk og apokalyptisk, et piggtrådgjerde er mulig å skimte, og et tre hvor alle grenene er avkuttet. Han holder identitetskortet fram mot betrakteren med den ene hånden, mens den andre peker mot hans eget ansikt. Bevegelsen går altså fra kortet og ut mot betrakteren, fra hånden og inn mot ansiktet, og ut mot betrakteren igjen gjennom blikket. Identitetskortet domineres av det røde stempelet, det er det første man ser, JUIE - JOOD. Personnavnet står i mindre skrift, men lar seg lese, det står Nussbaum, Felix, det byråkratiske nummeret er også synlig, 2985.
Bildet på passfotoet er tydelig av den samme mannen som holder det fram, men nøytralt, det vil si ikke ladet, bare et ansikt. Hva er 'bare et ansikt'? Det er et ansikt som forventningen om den andre ikke finnes i. Nussbaum holder åpenbart identitetskortet fram for noen, og siden det skjer på et så konkret malt sted, en gate i en by, var min første tanke at bildet viser en situasjon hvor han har blitt bedt om å legitimere seg, og at fingeren som peker mot ansiktet, er et uttrykk for identitet, en understreking av at mannen på identitetskortet virkelig er ham. Men øynene, blikket, som er rettet direkte mot betrakteren og utgjør bildets absolutte sentrum, sier noe annet. Hva sier blikket? Det sier, det er meg. Men dette jeg er et annet enn identitetkortets jeg. Det sier, jeg er en annen. I blikket finnes det redsel, men også en bønn, tenker jeg når jeg møter det, og det alvor som står tilbake når alt rundt har falt. Se meg, sier det. Det er meg. Jeg er en annen: jeg er som deg. Felix Nussbaum ble drept i Auschwitz ett år etter at dette bildet ble malt. Hele hans familie ble også drept i nazistenes utryddelsesleirer. I de snart sytti år som har gått siden da, har jødeutryddelsen blitt en fortelling i kulturen. Alle kjenner den; togene med dyrevogner fulle av jøder, avkledningen, den nakne marsjen til gasskammeret, brenningen av lik på store rister eller i store ovner. Denne fortellingen, bare gjennom å bli fortalt, lyver. Ingen så hele dette hendelsesforløpet, men bare deler av det. Ofrene døde, og kan ikke vitne. Det finnes ikke noe blikk innenfra, og det fatale i denne fortellingen er at det nettopp var blikket utenfra, det som gjorde jødene til dem, de andre, som gjorde det mulig å drepe dem. Nesten uansett hvilke ord man velger, vil de være ladet med et perspektiv som forråder ofrene. Alle betydelige forfattere som har nærmet seg dette temaet, det være seg Imre Kertez eller Paul Celan, når denne grensen, hva kan man si om dette uten å forråde det, fordreie det, gjøre det til noe annet enn det det var? Døden er ingenting, hvordan skrive om det uten at det blir noe? Og de som dør, er alltid de andre.
