Du har ingen artikler på din læseliste

Hvis du ser en artikel, du gerne vil læse lidt senere, kan du klikke på dette ikon

Så bliver artiklen føjet til din læseliste, som du altid kan finde her, så du kan læse videre hvor du vil og når du vil.

Læs nu
Du har ingen artikler på din læseliste

Næste:
Næste:
Artiklen er føjet til din læseliste Du har ulæste artikler på din læseliste
DALUM ASTRID
Foto: DALUM ASTRID
Kroniken
Læs artiklen senere Gemt (klik for at fjerne) Læst

Dette er en Kronik. Kroniken er udtryk for skribentens holdning. Du kan indsende Kronik-forslag her.


Det for alle like

Forfatter KOK introducerede Louisianas nye udstilling 'Selvportræt' i går. Vi bringer hans tale.

Kroniken
Læs artiklen senere Gemt (klik for at fjerne) Læst
FOR ABONNENTER

Der er ikke oplæsning af denne artikel, så den oplæses derfor med maskinstemme. Kontakt os gerne på automatiskoplaesning@pol.dk, hvis du hører ord, hvis udtale kan forbedres. Du kan også hjælpe ved at udfylde spørgeskemaet herunder, hvor vi spørger, hvordan du har oplevet den automatiske oplæsning.

Spørgeskema om automatisk oplæsning

Selvportrettet er en merkelig genre.

Billedkunstnere har alltid kunnet velge fra en hel uendelighet av motiver - fra renessansens og barokkens vrimmel av religiøse karakterer og scener, hvor gjenstander og landskaper fra den materielle virkeligheten fikk en stadig større tyngde, til romantikkens store panoramaer over fjell og daler, åkre og skog, elvesletter og hav, for ikke å snakke om impresjonismens verden, med sine bylandskap, sine hus og havner, sine folkestrømmer og glitrende overflater av speilet lys, sine barer og varieteer, sine veddeløp og sitt parkliv, sine interiører og sitt familieliv.

Abstraksjonen lukket litt etter litt døren til alt dette, men åpnet til gjengjeld opp nye felt for maleriet, som plutselig var helt svart, helt rødt, fylt av lag på lag med påsprøytet maling. Det eneste motivet som har stått fast gjennom disse skiftende uttrykkene og tidsmentalitetene, er selvportrettet. Så godt som alle malere de siste fem hundre årene, helt uavhengig av stil og form, har før eller siden valgt å male sitt eget ansikt og sin egen kropp.

Hvorfor? Hva er det i det egne ansiktet og den egne kroppen som er så vesentlig at så ulike kunstnere som Rembrandt og Duchamp, eller Dührer og Rothko, alle har malt det? Man kunne tenke seg at det hadde en praktisk og pragmatisk årsak, siden det er et motiv alle til enhver tid har for hånden, altså at det rett og slett skulle skyldtes slapphet eller mangel på midler, og noe er det nok i det, men hele forklaringen gir det ikke, siden det finnes mange og lange hundreår i kunsthistorien hvor selvportrettet simpelthen ikke eksisterte.

For oss er vårt eget ansikt en selvsagt ting, og noe som vi sterkt knytter vår identitet til; ansiktet er omtrent selvet ikonisert. Et element av denne selvikoniseringen, altså det egne ansiktet som representant for selvet og uttrykk for identiteten, finnes i alle bildene på denne utstillingen, selv i de som går lengst i deformering og oppløsning av det. Spenningen i selvportrettet, det som utgjør dets verdi og mening, oppstår i feltet mellom det kunstneren er for seg selv, og det han eller hun er for andre, som i selvportrettet smelter sammen i ett og samme uttrykk.

På herværende utstilling er denne splittelsen mellom det indre og det ytre, selvet og det sosiale, det egne og det andre, tydeligst i Felix Nussbaums selvportretter, særlig det fra 1943. I det har kunstneren har malt seg selv stående inntil en mur med en gul jødestjerne på frakkebrystet og et identitetskort i hånden, hvor et lite passfoto av ham er påheftet, under et rødt jødestempel. Himmelen over muren er mørk og apokalyptisk, et piggtrådgjerde er mulig å skimte, og et tre hvor alle grenene er avkuttet.

Han holder identitetskortet fram mot betrakteren med den ene hånden, mens den andre peker mot hans eget ansikt. Bevegelsen går altså fra kortet og ut mot betrakteren, fra hånden og inn mot ansiktet, og ut mot betrakteren igjen gjennom blikket. Identitetskortet domineres av det røde stempelet, det er det første man ser, JUIE - JOOD. Personnavnet står i mindre skrift, men lar seg lese, det står Nussbaum, Felix, det byråkratiske nummeret er også synlig, 2985.

  • Ældste
  • Nyeste
  • Mest anbefalede

Skriv kommentar

2000 tegn tilbage

Få fuld adgang om mindre end 2 minutter

De hurtigste bruger mindre end 1,3 minutter på at blive abonnent

Bliv abonnent for 1 kr

Annonce

Annonce

For abonnenter

Annonce

Podcasts

Forsiden